Europa står midt i en ny type infrastrukturløp.
Denne gangen handler det ikke først og fremst om motorveier, kraftverk eller mobilmaster.
Det handler om regnekraft.
Mandag 16. november kunngjorde fem teknologiselskaper etableringen av AI Gigafactory Northern, AIGF Northern.
Bak konsortiet står Nokia, Nscale, Skeleton, Telia og Verda.
Planen er å bygge en distribuert digital infrastruktur på tvers av Norden og Baltikum.
Det er verdt å merke seg ordet distribuert.
Dette skal ikke være ett gigantisk datasenter.
Kapasiteten skal fordeles mellom flere land og kobles sammen til én større infrastruktur.
Planlagte lokasjoner finnes i:
- Oulu i Finland
- Iru i Estland
- Valmiera i Latvia
- Sverige, hvor endelig lokasjon ennå ikke er offentliggjort
Hvis prosjektet realiseres, skal anleggene fungere sammen på tvers av landegrensene.
Europa kan dermed få en ny type digital industriell infrastruktur hvor regnekraft, skytjenester, nettverk og energisystemer designes som én sammenhengende plattform.
Ikke én gigantisk fabrikk
Navnet «AI Gigafactory» kan være litt misvisende.
Det er ikke en fabrikk i tradisjonell forstand.
Det er heller ikke nødvendigvis ett enormt datasenter.
Begrepet brukes om neste generasjon svært store europeiske regnekraftmiljøer.
EU ønsker at disse skal kombinere flere komponenter:
avanserte prosessorer → datasentre → programvare → skytjenester → høyhastighetsnett → energisystemer
Alt må fungere sammen.
Det er denne modellen AIGF Northern nå forsøker å realisere på tvers av flere land.
I stedet for å samle all kapasiteten på ett sted, skal ressursene fordeles geografisk.
Det kan bli en viktig forskjell.
Hvorfor spre datasentrene mellom fire land?
Store datasentre krever enorme mengder strøm.
De trenger også fiberforbindelser med svært høy kapasitet, kjøling, fysisk sikkerhet og tilgang til stabil kraft.
Problemet er at alle disse ressursene ikke nødvendigvis finnes tilgjengelig på samme sted.
Et område kan ha god tilgang på kraft, men begrenset nettkapasitet.
Et annet kan ha bedre fiberinfrastruktur.
Et tredje kan ha muligheter for videre utbygging.
Ved å fordele infrastrukturen mellom flere nordiske og baltiske lokasjoner kan kapasitet bygges der forholdene ligger best til rette.
Samtidig reduseres avhengigheten av ett enkelt datasenter.
Hvis ett anlegg får problemer, finnes kapasitet andre steder i systemet.
Konsortiet bruker selv dette som et sentralt argument for den distribuerte modellen.
Nokia skal bygge forbindelsene
De fem partnerne kommer inn i prosjektet med forskjellige roller.
Nokia skal bidra med sikker nettverksinfrastruktur og kommunikasjon med høy kapasitet.
Dette er avgjørende.
Et distribuert datasenternettverk fungerer bare dersom forbindelsene mellom anleggene er raske nok.
Store datamengder må kunne transporteres mellom datasentre uten at nettverket blir flaskehalsen.
Når regnekraften fordeles mellom Finland, Sverige og Baltikum, blir fiber- og nettverksinfrastrukturen dermed en integrert del av selve datasenterarkitekturen.
Det er en av grunnene til at Nokia er en så viktig partner.
Selskapets rolle handler ikke bare om å koble brukerne til datasentrene.
Det handler også om å koble datasentrene til hverandre.
Telia sitter på en annen viktig del
Telia representerer samtidig en av Nordens største telekommunikasjonsaktører.
Selskapet har omfattende nettverks- og fiberinfrastruktur i regionen.
I et tradisjonelt datasenter kan man tenke på nettverket som infrastrukturen som kommer etter serverne.
I en distribuert gigafabrikk blir nettet selve limet mellom serverne.
Jo mer geografisk spredt infrastrukturen blir, desto viktigere blir forbindelsene.
Planen for AIGF Northern handler derfor like mye om telekommunikasjon som om datasentre.
Nscale bringer inn regnekraften
Nscale skal bidra med infrastruktur og skytjenester.
Selskapet er spesielt interessant sett fra Norge.
Aker-dominerte Nscale har på kort tid blitt en synlig aktør innen europeisk datasenter- og regnekraftinfrastruktur.
Det gir prosjektet en indirekte norsk kobling selv om Norge ikke foreløpig er blant de oppgitte lokasjonene for AIGF Northern.
Nscale har allerede inngått store avtaler om datakraft og maskinvare.
Samtidig bør utviklingen følges med et kritisk blikk.
Selskapet har betydelige kapitalbehov knyttet til den ambisiøse ekspansjonen.
En europeisk gigafabrikk krever enorme investeringer, og prosjektets økonomi er foreløpig ikke offentlig detaljert.
Skeleton skal håndtere en av de største utfordringene: strøm
Datasentre handler ikke bare om servere.
De handler om energi.
Her kommer Skeleton inn.
Selskapet utvikler energilagrings- og kraftsystemer og skal bidra med teknologi som kan redusere belastningen på kraftnettet.
Det kan bli viktig.
Moderne regnekraftanlegg trekker store mengder elektrisitet, og belastningen kan variere.
Energiinfrastruktur blir derfor i økende grad en del av datasenteret.
Det holder ikke å kjøpe tusenvis av avanserte prosessorer dersom det lokale kraftnettet ikke klarer å levere strømmen de trenger.
Verda bidrar med sky og infrastruktur
Verda skal også bidra med regnekraft og skytjenester.
Dermed får konsortiet flere aktører som kan levere selve databehandlingskapasiteten, mens Nokia og Telia bygger forbindelsene og Skeleton adresserer energisiden.
Dette illustrerer hvor komplisert moderne digital infrastruktur har blitt.
kraft + kjøling + prosessorer + fiber + nettverk + skyplattform + lagring + programvare + sikkerhet
Alle komponentene må fungere samtidig.
Europa ønsker infrastruktur under europeisk kontroll
Bak prosjektet ligger en større politisk diskusjon.
Europa er tungt avhengig av teknologi og digitale tjenester utviklet utenfor kontinentet.
Amerikanske selskaper dominerer blant annet store deler av skymarkedet.
Avanserte prosessorer leveres i stor grad av amerikanske selskaper og produseres gjennom globale verdikjeder.
Store deler av programvareøkosystemet kontrolleres også utenfor Europa.
EU beskriver derfor behovet for teknologisk suverenitet.
Det betyr ikke nødvendigvis at Europa skal slutte å bruke amerikansk teknologi.
Det betyr at Europa ønsker større kontroll over den infrastrukturen som blir kritisk for økonomi, forskning, offentlig sektor og samfunnssikkerhet.
Gigafabrikkene er en del av denne strategien.
Sovereign cloud blir sentralt
AIGF Northern skal blant annet tilby det som omtales som sovereign cloud.
Begrepet kan oversettes til suveren eller selvstendig skytjeneste.
Poenget er kontroll.
Hvor lagres dataene?
Hvilke lover gjelder?
Hvem har administrativ tilgang?
Hvor befinner infrastrukturen seg?
Hvem kontrollerer programvaren?
Kan plattformen fortsette å fungere dersom forholdet til en utenlandsk leverandør endres?
Dette er spørsmål som stadig flere europeiske virksomheter og myndigheter stiller.
For kritiske tjenester kan de bli like viktige som pris og ytelse.
EU legger enorme summer på bordet
AIGF Northern etableres samtidig som EU kraftig øker investeringene i egen digital kapasitet.
Gjennom InvestAI er ambisjonen å mobilisere 30 milliarder euro.
Av dette skal rundt:
- 20 milliarder euro komme fra private investeringer
- 10 milliarder euro komme fra EU og nasjonale offentlige midler
EU ønsker gjennom gigafabrikkprogrammet å etablere svært store europeiske regnekraftmiljøer.
Dette er ikke tradisjonelle støtteordninger til noen få servere.
Ambisjonen er infrastrukturer på en skala som skal gjøre Europa bedre i stand til å utvikle og kjøre ekstremt krevende digitale modeller og tjenester på europeisk jord.
Opptil syv gigafabrikker
EuroHPC-programmet legger opp til etablering av opptil syv gigafabrikker.
Prosjektene deles i forskjellige størrelser.
Anleggene skal være betydelig større enn dagens europeiske AI Factories.
Minimumskravene innebærer flere ganger kapasiteten til de kraftigste eksisterende europeiske anleggene.
Dette forteller noe om størrelsesordenen EU forsøker å bygge.
Europa ønsker ikke bare flere vanlige datasentre.
Kontinentet ønsker en ny superklasse av digital infrastruktur.
Men kontrakten er ikke vunnet
Dette er et avgjørende forbehold.
AIGF Northern er foreløpig et konsortium og et prosjektforslag.
Nokia, Telia, Nscale, Skeleton og Verda har ikke fått noen endelig EU-kontrakt for å bygge gigafabrikken.
Konsortiet skal konkurrere om å bli valgt gjennom EuroHPC-programmet.
Det betyr at dagens kunngjøring ikke er det samme som en endelig investeringsbeslutning.
Det er heller ikke offentliggjort hva den samlede utbyggingen vil koste.
Hvilke anlegg som faktisk bygges, hvor store de blir og hvor raskt dette skjer avhenger blant annet av utfallet av den europeiske konkurransen.
De første anleggene kan komme raskt
EU har samtidig satt et høyt tempo.
For gigafabrikkene som velges ut er målet at driften skal kunne starte innen omtrent 18 måneder etter kontraktsinngåelse.
Det er svært ambisiøst.
Store datasenterprosjekter møter ofte lange prosesser knyttet til:
- regulering
- strømtilgang
- nettilknytning
- bygging
- kjøling
- fiber
- maskinvareleveranser
- miljøkrav
- sikkerhet
Derfor kan krafttilgang vise seg å bli like viktig som teknologien.
Norden har én stor fordel: energi
Det er en av grunnene til at Norden er attraktiv.
Regionen har betydelig tilgang på elektrisitet fra kilder med lave karbonutslipp.
Klimaet kan også redusere energibehovet til kjøling sammenlignet med varmere regioner.
I tillegg har Norden sterke fiberforbindelser og relativt stabile politiske og regulatoriske rammer.
For datasenterindustrien er kombinasjonen attraktiv:
kraft + kjølig klima + fiber + politisk stabilitet
Dette har allerede gjort Norden interessant for globale datasenteraktører.
AIGF Northern forsøker å gjøre disse egenskapene til en konkurransefordel for Europa.
Norge er påfallende fraværende
Sett fra et norsk perspektiv er det én detalj som er vanskelig å overse.
Prosjektet kalles Northern.
Det inkluderer Finland og Sverige.
Det inkluderer Estland og Latvia.
Men foreløpig ikke Norge.
Det skjer samtidig som Norge ønsker å utvikle seg som datasenternasjon og har store energiressurser, kjølig klima og omfattende digital infrastruktur.
Fraværet betyr ikke nødvendigvis at Norge er ute av europeisk datasenterutvikling.
Norsk-koblede Nscale er faktisk en av de fem grunnleggerne.
Men det reiser et interessant spørsmål:
Hvor skal Norge plassere seg dersom Europas neste digitale grunnmur nå bygges på tvers av Norden og Baltikum?
Norge strammer samtidig inn datasenterpolitikken
Spørsmålet blir ekstra interessant fordi Norge nylig har signalisert en langt strengere holdning til nye datasentre.
Statnett har mottatt forespørsler om enorme mengder ny kraftkapasitet.
Datasentre står for en stor del av etterspørselen.
Regjeringen ønsker sterkere kontroll over hvilke datasentre som får tilgang til strøm og areal.
Det kan skape et strategisk dilemma.
Norge vil på den ene siden tiltrekke seg teknologi- og datasenterinvesteringer.
På den andre siden kan ikke ubegrensede mengder elektrisitet bindes opp i nye datasentre dersom kraften også trengs til industri, transport og annen elektrifisering.
Spørsmålet blir derfor ikke nødvendigvis om Norge skal ha datasentre.
Det blir:
Hvilke datasentre skal Norge prioritere?
Datasentre har blitt geopolitikk
Dette viser hvor mye datasenterdebatten har endret seg.
Tidligere var datasentre ofte betraktet som store bygg fylt med servere.
I dag blir de sett på som strategisk infrastruktur.
Land trenger regnekraft på samme måte som de trenger kraftnett, telekommunikasjon og transport.
Uten datakraft blir moderne forskning, industri, finans, forsvar og offentlig sektor stadig vanskeligere å drive.
Det betyr også at lokaliseringen av denne infrastrukturen får politisk betydning.
Hvis nesten all avansert datakraft kontrolleres av noen få globale selskaper, blir Europa avhengig av dem.
Hvis infrastrukturen bygges og styres innenfor Europa, øker handlingsrommet.
Den digitale grunnmuren flyttes nordover
Det er kanskje den mest interessante delen av AIGF Northern.
Prosjektet viser hvordan Norden og Baltikum kan få en ny strategisk rolle i Europas digitale økonomi.
Historisk har regionens konkurransefortrinn vært knyttet til:
- energi
- industri
- naturressurser
- telekommunikasjon
- høy digitalisering
Nå kan regnekraft bli enda et punkt på listen.
Oulu, Iru, Valmiera og den kommende svenske lokasjonen er ikke Europas tradisjonelle teknologisentrum.
Likevel kan disse stedene bli deler av infrastrukturen som noen av Europas mest krevende digitale tjenester kjører på.
Det er en interessant geografisk forskyvning.
Fra datasenter til distribuert datamaskin
På et teknisk nivå representerer prosjektet også en større utvikling.
Et tradisjonelt datasenter er en isolert lokasjon.
AIGF Northern forsøker i stedet å bygge flere geografiske anlegg som én større infrastruktur.
Det gjør selve nettverket avgjørende.
I praksis forsøker man å gjøre:
fire land + flere datasentre + én nettverksinfrastruktur = én distribuert regneplattform
Lykkes modellen, kan dette bli interessant langt utover akkurat dette prosjektet.
Fremtidens datasentre trenger ikke nødvendigvis være enorme enkeltanlegg.
De kan bli regionale nettverk hvor kapasitet flyttes og skaleres etter tilgang på strøm, maskinvare og behov.
Kraften blir den virkelige flaskehalsen
Det finnes imidlertid én ressurs programvare ikke kan virtualisere:
elektrisitet.
Jo større regnekraftsystemene blir, desto mer energi trenger de.
Europa kan kjøpe prosessorer.
Europa kan bygge datasentre.
Europa kan legge fiber.
Men dersom kraftnettene ikke kan levere elektrisiteten, hjelper ingen av delene.
Det er derfor energisystemet er så sentralt i AIGF Northern.
Prosjektets geografiske spredning gjør det mulig å plassere kapasitet der kraft faktisk er tilgjengelig.
Det kan bli et konkurransefortrinn.
Men også en begrensning.
Konkurransen handler om Europas digitale framtid
AI Gigafactory Northern er foreløpig bare ett av prosjektene som ønsker plass i EUs enorme infrastruktursatsing.
Det kan lykkes.
Det kan bli endret.
Og konsortiet kan tape konkurransen.
Men selve retningen er allerede tydelig.
Europa har konkludert med at datakraft ikke lenger bare kan behandles som enda en kommersiell skytjeneste.
Den har blitt strategisk infrastruktur.
På samme måte som Europa diskuterer egen chipproduksjon, satellittkommunikasjon, kvantenettverk og skytjenester, ønsker unionen større kontroll over regnekraften.
Det er en utvikling som også Norge må forholde seg til.
For dersom fremtidens digitale tjenester krever enorme mengder datakraft, vil landene og selskapene som kontrollerer infrastrukturen få en helt annen strategisk posisjon enn i dag.
AIGF Northern kan bli ett av Europas svar.
Og denne gangen kan en betydelig del av den digitale grunnmuren bli bygget i Norden og Baltikum.