Norge fikk sin første nasjonale strategi for kunstig intelligens i 2020.
Teknologiverdenen den strategien ble skrevet for eksisterer nesten ikke lenger.
ChatGPT var ennå ikke lansert for offentligheten. Generativ AI hadde ikke flyttet inn i millioner av arbeidsplasser. AI-systemer kunne ikke på samme måte bruke verktøy, skrive omfattende programvare eller opptre som autonome agenter.
Seks år senere har situasjonen blitt fundamentalt annerledes.
Regjeringen mener derfor tiden er inne for å skrive Norges AI-strategi på nytt. Den nye strategien skal etter planen presenteres i første halvår 2027 og skal gi retning for AI-politikken i både offentlig og privat sektor.
Men kanskje er det viktigste spørsmålet ikke hvordan strategien skal formuleres.
Det er:
Hva skal Norge egentlig bli god på?
Norge kan ikke konkurrere med alle på alt
USA har OpenAI, Google, Meta, Microsoft, Anthropic og Nvidia.
Kina bygger sine egne modeller, datasentre og AI-økosystemer.
Andre europeiske land satser milliarder på regnekraft, halvledere, forskningsmiljøer og nasjonale AI-programmer.
Norge er et lite land.
Det betyr ikke at Norge må stå på sidelinjen.
Men det betyr at satsingen bør være målrettet.
Å forsøke å kopiere Silicon Valley er neppe realistisk. En langt mer interessant strategi er å finne områder der Norge allerede har kunnskap, data, industri og andre konkurransefortrinn som AI kan forsterke.
Den nye strategien skal gjelde hele samfunnet
Digitaliserings- og forvaltningsdepartementet har invitert innbyggere, næringslivet, forskningsmiljøer, frivillige organisasjoner og offentlig sektor til å komme med innspill.
Regjeringen stiller tre ganske grunnleggende spørsmål:
- Hva bør Norges ambisjonsnivå for KI være?
- Hva er de viktigste utfordringene og behovene?
- Hvilke strategiske prioriteringer og tiltak bør strategien inneholde?
Fristen for å levere skriftlige innspill er 20. november 2026.
Det betyr at diskusjonen egentlig pågår akkurat nå.
Første mulighet: AI for offentlig sektor
Hvis det finnes ett område der Norge har et spesielt godt utgangspunkt, er det offentlig sektor.
Norge har en høyt digitalisert forvaltning.
Offentlige virksomheter sitter samtidig på store mengder strukturerte data.
AI kan potensielt brukes til å effektivisere saksbehandling, dokumentanalyse, innbyggerdialog, kontrollfunksjoner og administrative prosesser.
Her kan selv moderate produktivitetsforbedringer få store økonomiske konsekvenser.
Utfordringen blir å gjøre dette uten å svekke rettssikkerheten.
En AI-assistent kan hjelpe en saksbehandler.
Det er noe helt annet dersom en algoritme i praksis begynner å fatte avgjørelser som påvirker menneskers rettigheter.
Norsk AI-politikk må derfor kombinere produktivitet med transparens, ansvar og muligheten til å få beslutninger kontrollert av mennesker.
Regjeringen sier selv at den nye strategien skal ivareta grunnleggende samfunnshensyn som demokrati, rettssikkerhet, personvern og tillit.
Andre mulighet: Norske språkmodeller
Språk er et strategisk spørsmål.
De største språkmodellene er hovedsakelig utviklet i engelskspråklige miljøer.
De kan naturligvis norsk.
Men norsk språk består av mer enn bokmål brukt i en vanlig samtale.
Vi har nynorsk.
Dialekter.
Fagspråk.
Juridiske dokumenter.
Offentlig terminologi.
Historiske tekster.
Og språkressurser som er små sammenlignet med engelsk.
Regjeringen opplyser at Norge allerede bygger grunnleggende nasjonal AI-infrastruktur med norske språkmodeller og tilgang til regnekraft.
Det kan bli en viktig del av digital suverenitet.
Et lite språk kan vanskelig overlate hele sin digitale utvikling til modeller som hovedsakelig optimaliseres for verdens største markeder.
Tredje mulighet: Energi og kraftsystemer
Her har Norge et betydelig fortrinn.
Norsk energisektor har store datamengder og omfattende kompetanse innen:
- vannkraft
- kraftnett
- værdata
- offshore
- energimarkeder
- industriell automatisering.
AI kan blant annet brukes til prognoser, prediktivt vedlikehold, kraftoptimalisering og analyse av industrielt utstyr.
Dette er områder hvor Norge allerede har sterke fagmiljøer.
Strategien trenger derfor ikke starte med spørsmålet:
Hvordan bygger vi et norsk OpenAI?
Et bedre spørsmål kan være:
Hvordan bruker vi verdens beste AI-teknologi til å gjøre norske verdensledende næringer enda bedre?
Fjerde mulighet: Maritim teknologi
Den samme logikken gjelder sjøfarten.
IO24 har nylig omtalt Norse Navigation, som utvikler teknologi for å gjøre skip mer robuste mot GPS-jamming og spoofing.
Norge har allerede verdensledende miljøer innen maritim teknologi, skipsfart, autonome fartøy, navigasjon og havteknologi.
Her kan AI kobles til sensorer, maskinsyn, navigasjon og autonom drift.
Det er en type AI-utvikling hvor Norge ikke starter fra null.
Vi starter med en industri vi allerede kan.
Femte mulighet: Helse
AI i helsevesenet kan bli et annet norsk satsingsområde.
Men potensialet kommer med betydelig risiko.
Helsedata er blant de mest sensitive personopplysningene vi har.
Samtidig kan AI potensielt bidra innen blant annet medisinsk bildeanalyse, dokumentasjon, kapasitetsplanlegging og administrative arbeidsprosesser.
Utfordringen blir å kombinere tilgang til gode data med strenge regler for personvern, sikkerhet og medisinsk ansvar.
Dette er nettopp typen område hvor norsk AI-politikk må være mer detaljert enn bare «vi skal ta i bruk kunstig intelligens».
Regnekraft blir den fysiske flaskehalsen
Ingen AI-strategi fungerer uten infrastrukturen under.
Og den infrastrukturen er fysisk.
Store AI-modeller krever:
GPU-er.
Datasentre.
Fiber.
Kjøling.
Og enorme mengder elektrisitet.
Det er derfor interessant at Norges nye AI-strategi utvikles samtidig som landet har fått en omfattende debatt om datasentre og kraft.
Regjeringen har varslet at nasjonalt behov for AI-regnekraft skal være et hensyn i den nye datasenterpolitikken, mens Statnett samtidig har satt en midlertidig brems på nye kapasitetsreservasjoner til datasentre.
Norsk AI-politikk kan dermed ikke utvikles isolert fra norsk energipolitikk.
AI krever regnekraft. Regnekraft krever datasentre. Datasentre krever strøm.
Digital suverenitet blir et nøkkelord
Dette leder videre til et større spørsmål.
Hvor avhengig skal Norge være av utenlandske teknologiselskaper?
I dag bruker norske virksomheter tjenester fra blant andre Microsoft, Amazon, Google og andre globale plattformer.
Det er ikke nødvendigvis et problem.
Internasjonal teknologi gjør at norsk næringsliv får tilgang til enorme investeringer og avanserte tjenester som det ville vært svært kostbart å bygge selv.
Men total avhengighet har en risiko.
Norge bør derfor definere hvilke digitale kapabiliteter vi må kontrollere selv, og hvilke det er fornuftig å kjøpe internasjonalt.
Det kan gjelde:
norske språkmodeller
strategisk regnekapasitet
sensitive offentlige data
beredskapskritiske tjenester
sikkerhetskritisk infrastruktur
Digital suverenitet betyr ikke at alt må være norsk.
Det betyr å vite hva som ikke bør være helt avhengig av andre.
Kompetanse kan være viktigere enn modellen
Det finnes også en betydelig risiko for at debatten blir for opptatt av teknologien og for lite opptatt av menneskene.
En bedrift får ikke nødvendigvis produktivitetsvekst bare fordi medarbeiderne får tilgang til AI.
Arbeidsprosesser må endres.
Ansatte må lære hvordan teknologien brukes.
Ledelsen må forstå risikoen.
Dataene må organiseres.
Systemene må integreres.
Arbeidsoppgaver må kanskje redesignes.
Regjeringen har allerede inngått en egen KI-avtale med partene i arbeidslivet. Avtalen skal kombinere teknologisk produktivitetsvekst med kompetanse, medbestemmelse og en rettferdig omstilling.
Dette kan bli et av Norges viktigste fortrinn.
Ikke nødvendigvis at vi utvikler den beste modellen, men at vi blir blant landene som klarer å ta teknologien best i bruk.
KI Norge får en sentral rolle
En del av infrastrukturen rundt den nye politikken er allerede etablert.
KI Norge er opprettet i Digitaliseringsdirektoratet som en del av regjeringens AI-satsing.
Samtidig har forskningsinnsatsen blitt styrket, og Norge bygger kapasitet knyttet til språkmodeller og regnekraft.
Strategien som kommer i 2027 trenger derfor ikke begynne på et blankt ark.
Det avgjørende blir om tiltakene trekkes sammen til en tydelig retning.
AI-reguleringen kommer også
Norge utvikler heller ikke AI-politikken i et regulatorisk vakuum.
Regjeringen arbeider med å gjennomføre EUs KI-forordning i norsk rett.
Det betyr at norske virksomheter både må forholde seg til hvordan teknologien skal brukes og hvilke juridiske rammer den skal brukes innenfor.
Her ligger en vanskelig balanse.
For lite regulering kan svekke sikkerhet, rettigheter og tillit.
For mye byråkrati kan gjøre det vanskeligere for små norske teknologiselskaper å konkurrere med globale aktører.
En god strategi må håndtere begge deler.
Hva skal vi ikke gjøre?
En nasjonal strategi handler også om å velge bort ting.
Norge kommer neppe til å vinne et kappløp om:
- verdens største språkmodell
- flest GPU-er
- de største kommersielle AI-plattformene
- de største globale forbrukertjenestene.
Det er det heller ikke sikkert vi trenger.
Et lite land kan være teknologisk konkurransedyktig dersom det er svært godt på anvendelsen.
Norge kan satse på AI knyttet til områder hvor vi allerede har sterke fortrinn:
energi
maritim sektor
hav
offentlig sektor
helse
industri
sikkerhet
norsk språk og kultur.
Den største risikoen er kanskje å vente
AI-utviklingen går ekstremt raskt.
Norges første strategi kom i 2020.
Bare få år senere fremstår teknologiens muligheter fundamentalt annerledes.
Regjeringen sier selv at avanserte AI-systemer nå kan gjennomføre komplekse oppgaver på egen hånd, noe som reiser nye spørsmål om sikkerhet, makt og kontroll.
Det betyr også at strategien for 2027 ikke kan bygges som et dokument som skal ligge uendret til 2032.
AI-politikken må kunne justeres raskere enn tradisjonell offentlig strategiplanlegging.
IO24-analyse: Norge trenger ikke bli best på AI
Kanskje starter hele debatten med feil spørsmål.
Vi trenger ikke nødvendigvis spørre:
Hvordan kan Norge bli verdensledende på kunstig intelligens?
Et mer realistisk og relevant spørsmål er:
Hvordan kan kunstig intelligens gjøre Norge verdensledende på det vi allerede er gode på?
Det skifter perspektivet.
Fra å konkurrere med OpenAI om grunnmodeller til å bruke AI i norsk energi.
Fra å konkurrere med Google om globale forbrukertjenester til å bygge smartere maritim teknologi.
Fra å forsøke å eie hele teknologistacken til å sikre kontroll over de delene som faktisk er strategiske for Norge.
Og fra å måle AI-suksess i antall modeller til å måle den i:
produktivitet
verdiskaping
bedre offentlige tjenester
nye norske selskaper
økt sikkerhet
kompetanse
eksport.
Det kan være en mer realistisk norsk AI-strategi.
2027 blir et viktig veivalg
Den nye nasjonale strategien skal legges frem i første halvår 2027. Før det inviterer Digitaliserings- og forvaltningsdepartementet hele samfunnet til å gi innspill.
Innspillsfristen er 20. november.
De tre spørsmålene regjeringen stiller virker enkle.
Men svarene vil være avgjørende:
Hvor høyt skal Norge sikte?
Hva hindrer oss?
Og hva skal vi prioritere?
For Norge kommer ikke til å ha råd, kompetanse, kraft eller mennesker nok til å gjøre alt.
Dermed blir kanskje den viktigste egenskapen ved den nye strategien ikke hvor ambisiøs den er.
Det blir hvor tydelig den tør å prioritere.